Hva skjer når alle kan kode?

Fra jeg startet i IT-bransjen for snart 40 år siden og helt frem til nylig, har programmering vært et håndverk for spesialister. I dag kan nesten hvem som helst bygge en applikasjon ved hjelp av AI.

Jeg begynte med programmering i en tid da hver funksjon måtte bygges fra bunnen av. Det krevde både tålmodighet, disiplin og en god dose stahet. Man satt foran skjermen i timevis og kjempet seg gjennom syntaksfeil, kompilatorer og ofte mangelfull dokumentasjon. Små feil kunne koste timer – eller dager – med feilsøking. Programvareutvikling var et fag for spesialister, og terskelen for å skape digitale løsninger var høy.

Jeg likte å utvikle og skape nye løsninger, men ganske tidlig oppdaget jeg at det ikke var selve kodingen som ga meg størst glede.  For meg ble implementeringen i moderne språk og rammeverk etter hvert både tidkrevende og monoton – nesten som å se maling tørke. Når løsningen først var tenkt ut, var resten i stor grad mekanisk arbeid. Det var de lange timene med koding som tappet energi, ikke problemløsningen.

Derfor beveget karrieren min seg gradvis mot IT-ledelse, virksomhetsarkitektur og produktutvikling. Jeg ble mer opptatt av hvordan teknologi kunne skape forretningsverdi enn av programmeringsspråk og algoritmer. Gjennom hele reisen har ulike lavkodeplattformer vært et naturlig valg – fra dBase, DataFlex og Lotus Notes til dagens Microsoft Power Platform. Ikke fordi jeg ønsket å slippe å programmere, men fordi de flyttet fokuset fra koden til problemet som skulle løses. Målet var alltid det samme: å realisere gode ideer raskere.

Ironisk nok har kunstig intelligens gjort meg til utvikler igjen.

Fra kodeassistent til digitale utviklingsteam

Utviklingen de siste to årene har vært raskere enn noe annet jeg har opplevd i løpet av fire tiår i IT-bransjen. Mange beskriver AI-revolusjonen som en gradvis utvikling. Min opplevelse er en helt annen. Det har vært en serie kvantesprang.

For bare et par år siden var de mest avanserte AI-verktøyene først og fremst intelligente kodeassistenter. De kunne foreslå neste linje med kode, fullføre en funksjon eller hjelpe til med dokumentasjon. Produktiviteten økte, men utvikleren satt fortsatt ved rattet og skrev det meste selv.

Så kom kodeagentene.

Plutselig gikk vi fra verktøy som hjalp oss med å skrive kode, til digitale kollegaer som kan analysere hele kodebaser, forstå arkitekturen, implementere nye funksjoner, skrive tester, dokumentere løsningen, finne feil og foreslå forbedringer – ofte med minimal menneskelig involvering.

Utviklingen stopper ikke der. Allerede nå ser vi de første tegnene til autonome utviklingsteam, der flere AI-agenter samarbeider om planlegging, implementering, testing og kvalitetssikring. Det som tidligere krevde et koordinert team av utviklere, testere og tekniske ledere, kan i økende grad utføres av en håndfull intelligente agenter som arbeider parallelt.

Og vi leder orkesteret – enn så lenge.

Sprinten krymper fra uker til timer

Som tech lead og produkteier har en stor del av jobben min vært å organisere og lede utviklingsteam. Vi har planlagt sprinter på to eller tre uker, estimert oppgaver, prioritert backlogger og gjennomført daglige standups, refinement-møter, demoer og retrospektiver. Denne arbeidsformen har vært både fornuftig og nødvendig fordi utviklingskapasitet alltid har vært den begrensende faktoren.

I dag opplever jeg noe helt annet.

Arbeidsoppgaver som tidligere fylte en hel sprint, kan ofte gjennomføres i løpet av en intensiv arbeidsøkt på fire eller fem timer. Ikke fordi problemene har blitt enklere, men fordi implementeringen skjer med en hastighet som tidligere var utenkelig. Der jeg før beskrev en løsning for et utviklingsteam, beskriver jeg nå den samme løsningen for en gruppe AI-agenter som umiddelbart begynner å produsere kode.

Konsekvensen er at mye av det vi tidligere betraktet som nødvendige prosesser, mister sin betydning. Daglige standups gir liten verdi når implementeringen skjer kontinuerlig. Lange sprintplanlegginger blir mindre relevante når nye ideer kan realiseres samme ettermiddag. Flaskehalsen ligger ikke lenger i utviklingen, men i beslutningene.

Når alle kan bygge programvare

Den kanskje viktigste konsekvensen av AI er ikke at profesjonelle utviklere blir mer produktive. Den virkelige revolusjonen er at programvareutvikling demokratiseres.

Historisk har det vært både kostbart og tidkrevende å etablere et programvareselskap. Man måtte skaffe kapital, bygge utviklingsteam, ansette spesialister og organisere lange utviklingsløp. Selve utviklingen var den største investeringen.

Den økonomien er i ferd med å bli snudd på hodet.

For første gang kan domeneeksperter selv bygge løsningene de har savnet. Juristen kan utvikle en juridisk tjeneste. Læreren kan lage en læringsplattform. Legen kan bygge et beslutningsstøttesystem. Eiendomsforvalteren kan utvikle verktøy som passer egen hverdag.

De trenger ikke nødvendigvis å kunne programmere. De trenger først og fremst å forstå problemet de ønsker å løse. AI gjør resten.

Det betyr at terskelen for å skape programvare aldri har vært lavere. Den neste bølgen av digitale produkter vil ikke nødvendigvis komme fra etablerte softwarehus, men fra mennesker med dyp domenekunnskap og gode ideer. Når alle kan bygge programvare, flyttes konkurransefortrinnet fra teknisk kompetanse til innsikt, kreativitet og evnen til å løse reelle problemer.

Vibbflasjon

Dette leder oss til et fenomen som jeg tror kommer til å prege de neste årene.

Jeg kaller det vibbflasjon.

Begrepet bygger på fenomenet vibbekoding – utvikling der man beskriver hva man ønsker, og lar AI oversette intensjonen til fungerende programvare. Når kostnaden ved å utvikle digitale produkter nærmer seg null, vil vi oppleve en eksplosjon i antallet applikasjoner, tjenester og digitale konsepter.

Vi kommer til å drukne i nye produkter.

• Nye AI-assistenter.
• Nye SaaS-løsninger.
• Nye apper.
• Nye automatiseringer.
• Nye nisjeprodukter.

Det vil sannsynligvis lanseres flere digitale løsninger de neste fem årene enn det har blitt utviklet de foregående tjue.

• De fleste kommer aldri til å få brukere.
• Mange vil være kopier av eksisterende løsninger.
• Andre vil være teknologisk imponerende, men uten å løse et reelt problem.

Akkurat som internett gjorde alle til publisister, gjør AI alle til programvareutviklere.

Resultatet blir ikke bare mer innovasjon.

Resultatet blir også en voldsom inflasjon i mengden programvare.

Derav navnet vibbflasjon.

Konkurransefortrinnet flyttes

Denne utviklingen utfordrer etablerte sannheter i nesten alle bransjer.

Softwarehus konkurrerer ikke lenger bare mot andre softwarehus. Konsulentselskaper konkurrerer ikke bare mot andre konsulentselskaper. Når terskelen for å utvikle programvare blir dramatisk lavere, kan virksomheter som tidligere var kunder, bli morgendagens konkurrenter. Domeneeksperter trenger ikke lenger vente på utviklingskapasitet – de kan bygge løsningene selv.

Samtidig får oppstartsbedrifter en helt annen slagkraft. Det som tidligere krevde et team på ti eller tjue utviklere, kan i dag realiseres av noen få mennesker med riktig kompetanse og gode AI-verktøy. Konkurransen blir derfor både bredere og langt mer uforutsigbar.

Når teknologien gradvis blir en råvare, flyttes også konkurransefortrinnet. Det blir mindre viktig hvem som skriver den beste koden, og langt viktigere hvem som forstår markedet, kjenner brukernes behov og evner å identifisere problemer som faktisk er verdt å løse.

Kode blir stadig billigere.

Innsikt blir den nye knapphetsressursen.

Fremtidens knapphetsgode

I flere tiår har utviklingskapasitet vært den begrensende ressursen i programvareutvikling. Nå går vi mot en verden der den største mangelen ikke er utviklere, men gode ideer.

Paradokset er slående.

Det blir enklere enn noen gang å bygge programvare.

Samtidig blir det vanskeligere enn noen gang å bygge noe som skiller seg ut.

I en verden preget av vibbflasjon vil de største vinnerne ikke være de som produserer mest kode. De vil være de som forstår mennesker best. De som klarer å kombinere teknologi, forretning og domenekunnskap til løsninger som faktisk skaper verdi.

For første gang siden jeg satt foran en grønn terminal og skrev mine første programmer, opplever jeg at utvikling igjen er morsomt. Ikke fordi programmering har blitt mer spennende, men fordi den endelig har sluttet å være flaskehalsen.

Den virkelige konkurransen handler ikke lenger om hvem som kan kode.

Den handler om hvem som har de beste ideene – og evnen til å omsette dem til verdi før alle andre.